– Hva er improvisasjon, eller hva er improvisert musikk? La oss starte enkelt: Det er å spille uten plan. 

– Så hvis man har avtalt noe på forhånd, så er det ikke improvisert musikk?

– Noen hevder at bare hvis man går på scenen uten å ha snakket et ord om hva man skal spille, da er det improvisasjonsmusikk, fri improvisasjon eller fritt improvisert musikk.

– Sier du at hvis man bare unngår å legge en plan på forhånd, så kan man skape musikk av ingenting?

– Nei, det blir feil. Det er ingen garanti for at ikke bandet eller enkeltmusikere legger planer, det ville være altor strengt å skulle kreve. Man måtte hatt en avknapp i musikernes hjerner for å få til noe sånt. Det er jo mennesker vi snakker om. Alle musikere som spiller et instrument, har en fortid, kort eller lang. Alle er utstyrt med en hjerne. Alle har hukommelse. Det er ikke til å unngå at det man spiller i et øyeblikk i noen grad bygger på det man har lært, det man har hørt, det man har snakket om eller det man tidligere har spilt.

– Jazzmusikere kunne i gamle dager si ting som «Det der er ikke min bag» eller «det der er din bag». 

– Ja, ta det uttrykket helt konkret og se for deg at musikerne kommer på scenen for å improvisere, og at de har med seg en bag som de setter ved siden av stolen eller der de står og spiller. Oppi den bagen ligger det masse greier: forventninger, erfaringer og kanskje også planer. Det kan til og med være helt konkrete temaer som noen kom på på vei til spillejobben, eller da de var ute med bikkja dagen før.

– Helt uten noter blir det vel improvisert musikk?

– Nei, for man husker jo, som jeg er inne på over. Kanskje må vi tenke kjemisk; at improvisasjon kan blandes inn i alle musikkformer, og ofte er det. Men at musikken ikke kvalifiserer som fritt improvisert, før intensjonen er å lytte seg fram til minst 67,8 prosent av resultatet. 

– Den gang alt ble spilt "på øret", kunne de dette med improvisasjon?

– Å spille på øret, men da må vi fjerne spille på hukommelsen. Hvis man lærer seg en sonate utenat blir det ikke så veldig improvisert, men noen vil oppleve at framføringen av noe man ikke leser åpner for en friere tolkning, og da nærmer man seg jo improvisasjonen. Og går vi noen tusen år tilbake, så tipper jeg at stammens musiker trommet fram fram ting som de andre kjente igjen, eller det han visste ville sette tilhørerne i den rette stemningen der de satt rundt bålet og forberedte seg på neste jakt.

– Med andre ord: musikk bygger på musikk. Som i norsk tradisjonsmusikk, der man spiller en slått etter noen, «en gangar etter Leif Persson fra Taksdal», liksom.

– Hva mener du egentlig med planlegging i denne sammenheng?

– Det finnes mange forskjellige slags planleggingsstrategier. Jeg har selv vært med på at trommeslageren sier før spillejobben: «Jeg foreslår at bassen starter alene i fem minutter, og så kommer resten av bandet inn etterpå.» Slike konsepter modererer inntrykket av at musikken oppstår helt spontant ut av et enkelt øyeblikk, men det kan fortsatt være improvisert musikk.

– Vi har jo jazzen....

– Ja, der kan man for eksempel spille en melodi på et ostinat eller en basslinje, kanskje ut fra noter. Så forlater man melodien og lar basslinjen, eller kanskje trommene, fortsette improviserer oppå dette. Sjekk for eksempel ut Wayne Shorters låt Footprints. Ofte improviserer man over akkordene til melodien som allerede er spilt. Da blir det helt åpenbart et element av improvisasjon. Derfor kaller mange også jazz for improvisert musikk, og det syns jeg er helt greit.

– Tenk deg følgende. Du er abstrakt-ekspresjonistisk maler i New York på begynnelsen av 60-tallet og skal delta på en happening. Dagen før får du en idé på Subwayen. Hva ville skje hvis jeg demonterte sykkelhjulet som står i hjørnet i kjelleren, skrudde av alle eikene, bandt dem sammen i en slags bukett, dyppet dem i maling og malte med dem som en metallpensel? Hva ville skje hvis jeg gjorde det på happeningen i morgen? Kanskje malingen bare renner fort av de glatte eikene? Kanskje jeg måtte tykne malingen litt? Kanskje med Maizena? Og så tenker du kanskje videre: Kan eikene feste seg i malingen hvis jeg slipper dem ned på lerretet? Da må jo malingen først ha tørket litt. Kanskje jeg først maler et hjørne av bildet med tykk maling, slipper eikene ned i det området og så fortsetter jeg å male resten av bildet i en time. Deretter kan jeg begynne å reise lerretet sakte opp mot veggen. Hvis eikene da begynner å skli nedover i malingen, lar jeg dem gjøre det helt til de ligger på gallerigulvet til malingen tørker. Det blir jo noe annet enn å bare gå bort til lerretet og spontant finne på en handling i øyeblikket. Samtidig er det fortsatt et sterkt element av improvisasjon fordi så mye er overlatt til det som faktisk skjer der og da. Jeg sier alt dette bare for å illustrere at grensene flyter.

– Jo, men noen vil likevel si: «Nei, jeg vil ha det helt fritt.» En kjent trommeslager sa for noen år siden at hvis han er på turné og hører at trompetisten spiller noe av det samme som dagen før,  så følger han det ikke opp. Han legger merke til det, men forsøker i stedet å foreslå en videreutvikling med sitt eget spill, nettopp fordi han hørte det i går og fordi det ikke lenger representerer en improvisatorisk utfordring for ham.

– Jo, men hvis man blir for opptatt av det som skjedde i går, så greier man ikke å høre godt nok etter hvordan musikken faktisk fungerer i dag — hvordan den virker på publikum, på rommet, og hvordan den klinger tilbake fra veggen bak baren på et spillested, for eksempel. Det kan jo gi helt nye assosiasjoner.

– Det kan jo være en grunn til at noen sier at man ikke skal improvisere for ofte fordi en for sterkt hukommelse om det jeg gjorde igår kan svekke det vi kanskje kan kalle improvisasjonskoefisienten.

– Jeg skjønner. Det finnes altså svært mange varianter av improvisasjon. Og vi er helt sikkert ikke de første som sitter sånn og drodler om dette. Jeg har hørt om begreper som  «meta-musikk» eller «idiomatisk fri improvisasjon». 

– Husk at mange av disse begrepene er farget av, eller fungerer best som, utøvernes egne ambisjoner om hvordan kunsten deres skal være, hvordan prosessen skal være.

– Det du mener er at når en utøver sier at musikken «oppstår i øyeblikket», så er det ofte mer et ønske eller en retning enn en låst definisjon eller oppskrift.

– Ja, for hva er egentlig «øyeblikket»? Hva er tid i menneskelig sammenheng? Vi mennesker husker bakover og planlegger fremover, og derfor vil vi nødvendigvis ha et annet forhold til øyeblikket enn andre skapninger. Dette er ikke mitt fagfelt, men slik må det nesten være. Og det gir seg utslag i den improvisasjonspraksisen vi snakker om.